Tyttebær,epleslang & en god latter
Jeg har hatt noen skikkelig fine høstdager i skogen i det siste.
Jeg er glad i skogen hele året, altså. Men høsten… den har noe helt eget.
Den store høstpaletten, alle fargene som dukker opp mellom gran og furu, mosekledd skogbunn og trær som sakte begynner å slippe taket i sommeren. Og når sola finner veien gjennom trekronene og lager dette helt spesielle lyset mellom trærne – da blir jeg rett og slett bergtatt.
Det er noe magisk med det lyset.
Og så er det alt skogen gir fra seg.
Bær og frukt i alle mulige varianter. Jeg prøver stadig å finne nye smakstilsetninger og nye måter å bruke det jeg finner på. Det som ikke blir til syltetøy, likør eller andre godsaker, tørkes, syltes eller fryses.
I år var jeg til og med på epleslang i min kusines hage. Jeg tror jeg telte fem forskjellige sorter.
Den eneste tilskueren var hønemor.
Og hun sladrer ikke.
Blåbær er selvfølgelig en klassiker. Og tyttebær.
Tyttebær altså.
Jeg må smile litt når jeg tenker på dem. Når jeg senere på året står og rører selvplukkede tyttebær til julegjestene, får jeg en helt egen god følelse av akkurat de bærene.
Ja, sånn er jeg.Det skal ikke mer til enn noen tyttebær.
` Pitt Møllen `NELLY !
Min trofaste turvenn er selvfølgelig alltid med.
Denne dagen satt hun så pent ved stien og ventet mens jeg hadde kravlet meg inn i kratt og kjerr for å nå noen skikkelig fine, store, mørkerøde tyttebær.
Der satt Nelly.Pent og pyntelig.Helt i ro.
Så kommer det en jogger.
Propper i ørene. Full fart. Helt sikkert godt inne i sin egen verden.
Og jeg tror faktisk det er første gang min søte, yndige Nelly har skremt «livskiten» av et voksent menneske.
Han gaula rett ut:
«JEEESSEESS!»
Og:
«Å HÆRREGUUUD!»
med hånda over hjerte å litt krokete løping noen meter før han hentet seg inn igjen
Da lo jeg godt!
Jeg humret og lo av denne scenen resten av turen.
Lille Nelly, fullstendig intetanende om mannens sjokk over pelsdotten som plutselig satt der ved stien, peste videre med hodet et helt annet sted enn i den vakre, høstkledde skogen.
Tror jeg, da.
Det er på disse turene jeg får disse glimtene av tilstedeværelse.
De små øyeblikkene hvor jeg kjenner at jeg er ordentlig til stede i meg selv.
Jeg føler meg som en del av alt rundt meg.
Ingen steder passer jeg bedre inn enn akkurat her.
Mellom de vakre gran- og furutrærne. På den myke, mosekledde skogbunnen. Mellom sopp, bær, kongler og gamle trær.
Et spindelvev, vevd med en perfeksjon som nesten virker uvirkelig, treffer meg midt i ansiktet mens jeg turer frem på jakt etter skogens skatter.
For et mesterverk ,jeg akkurat ødla.
Alt skogen deler så raust med oss – og med dyrene som faktisk bor her.
Jeg tenker ofte på dem.
Noen ganger er jeg heldig og får et lite glimt.
Et rådyr.En harepus.Ekornene.Og elgen.
I år har den ene elgkua to små kalver som skal møte sin første vinter.
Måtte det bli en god og skånsom vinter for dem.
Og måtte de få være i fred.
Jeg vet at jakt har sin plass. Jeg forstår at bestanden må reguleres, og at mennesker skal ha mat.
Men jeg merker at jeg blir mer og mer sentimental rundt dette.
Jeg romantiserer det nok litt.
For dyrene i skogen har blitt mine skyggevenner.
Jeg ser dem ikke alltid.
Men jeg ser sporene deres.
Og noen ganger kjenner jeg bare at de er der.
At jeg ikke er alene.
Den følelsen liker jeg.
På denne turen hilste to ravner også på meg.
De fulgte meg et lite stykke.
Antakelig var det sikkert ikke sånn,
men jeg velger å tro det.
Magien har alltid bodd i skogen for meg.
Når jeg går her i dag, kan jeg noen ganger få indre bilder av meg selv som liten.
Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var. Kanskje før skolealder.
Bak huset vi bodde i, var det et lite skogholt.
Og der skjedde det magi.
Der var jeg eier av en stor bondegård med masse dyr.
Kongledyr, riktignok.
Med fyrstikkbein.
Men de var mine.
Og det var min gård.
Jeg var dyrlege og stelte dem etter beste evne. Jeg kunne holde på i timesvis med pinner, kongler, bark og greiner.
Og jeg var begravelsesagent også.
Døde fugler, humler, veps og fluer skulle begraves.
Det skulle ikke stå på verdigheten.
Alle skulle få et ordentlig farvel.
Når jeg tenker på det i dag, kjenner jeg igjen noe av den samme følelsen.
Magien.
Tilhørigheten.
Friheten.
Følelsen av å høre til et sted å bare være akkurat som jeg er.
I dag ble det seks liter tyttebær å kanskje 10 kg epler
Nå står de ferdig renset på kjøkkenbenken.
De aner svært lite om hvilken glede og nytte de gir.
De bare gir.
Naturen er klok, tålmodig og trygg, den bærer visdom den villig deler med de som lytter....
Det er derfor jeg trives så godt der...
Her blir jeg mer av meg og litt langsommere.
Atter en fin dag til skogs ,6 liter tyttebær, godfølelsen i kroppen etter lang tur ,å ler enda av Nelly som skremte 'livskiten' av en ambisiøs 'jogger' som fikk ekstra fart på pumpa....Da er det nok yting for i dag nå skal det nytes...Mm mmmm
Kommentarer