Spontan Glede over det som er

I går kveld i den vakre høstsola fikk jeg en sånn spontan, inderlig glede.

En ekte følelse av glede som jeg egentlig mest har kjennt ute i naturen. Den kom helt av seg selv. Den var ikke utløst av en tanke eller hendelse,den bare oppsto.

Det gir meg glede i seg selv at gleden finnes i oss I deg og meg.Å naturen i all enkelthet åpner tilgangen til den

Så kom takknemligheten.

En dyp, inderlig takknemlighet for at jeg får erfare livet.

Takk, Mamma. Jeg har i mange, mange år gjort mye av det jeg likte aller best. Jeg jobbet, engasjerte meg, deltok i alskens aktiviteter og verv, var sosial, lærte nye ting og hadde alltid noe på gang.

Det var spennende. Det var gøy. Jeg likte å være engasjert.

Og likevel var det en lengsel der.

En slags indre dragning mot noe jeg ikke helt klarte å sette fingeren på.

Kanskje var det et nytt engasjement som skulle til?En ny hobby?Et kurs?En utdanning?

Så jeg fylte på.

Og påfyll fikk jeg jo. Men følelsen var ofte kortvarig. Etter hvert var det som om noe manglet igjen.

Jeg forsto ikke helt hva.

Jeg måtte bli skikkelig syk. Jeg ble' parkert' noe som var helt utenkelig ,ikke ønskelig og ute av karakter for meg .

Jeg hadde levd mye av livet mitt ut fra en forestilling om hvordan livet burde være – og kanskje litt for lite ut fra hvordan det faktisk var riktig for meg.

Kroppen visste det før jeg gjorde.

Den er utrolig intelligent.

En god stund tok den rett og slett kommandoen. Hva jeg tenkte at jeg burde gjøre, brydde den seg ganske lite om.

Og tusen takk for det,på noen måter....

For det ble et vendepunkt.

I stillheten og begrensningene begynte jeg å få øye på noe jeg hadde mistet av syne.

Jeg trives egentlig best i det enkle.

I hverdagen.I de små gledene.I de små tingene.

Jeg har aldri funnet den store tilfredsstillelsen i det grandiose. Verken i omgivelser, miljøer eller i det å skulle ha mest mulig rundt meg.

Jeg er heller ikke spesielt god på overfladiske samtaler. Der kan jeg nok være ganske håpløs, om jeg skal være ærlig.

Det mellommenneskelige interesserer meg mye mer.

Det ekte.

Historiene. Hvem mennesker egentlig er. Hva de har opplevd .Hva de tror på. Hvordan de lever livet sitt.

Jeg imponeres ikke så veldig av store ord, titler, bragder eller gods og gull.

Jeg blir imponert av integritet.

Av mennesker som er ekte og jordnære. Av mennesker som ser seg selv som en del av altet.

Av de som har en klokskap som ikke nødvendigvis kommer fra en utdanning eller en tittel som egentlig hbem som helst kan erverve seg ,de har det bare i seg .

Mennesker som har genuin omsorg for andre mennesker, dyr og natur å som lever i takt med seg selv.

Mennesker som har rom og forståelse – både for seg selv og andre.

Og kanskje aller mest av de som ikke tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv.

De som kanskje ikke har erfart selv men alikevel evner å se at dette kunne like gjerne vært meg.

Jeg trives med mennesker som kan glede seg over det enkle livet.

Som er fornøyde med med det de har å kjenne på en takknemlighet for at det er akkurat slik det er.

Mennesker som kan kjenne igjen det jeg opplevde på turen i kveld, i det enkle.

Takknemlighet for livet.

Jeg er

Nærmere meg selv. Nærmere det som faktisk betyr noe. Nærmere livet slik det er – når jeg slutter å prøve å gjøre det til noe annet.

Det er nettopp i en sånn stund at man får det bekreftet ; hva har og er verdi i og for meg**.**

Hvor jeg bør søke samhold og fellesskap ,hvor jeg finner næring til jordsmonnet jeg vokser utvikles og blomstrer i...

Ville du kjent på det samme som meg på denne kveldsturen ,ja da forstår vi hverandre.

Heidi Jeanette