Endringene i Livet

Hvordan det kan endre oss å veien videre

Når vi må finne plassen vår på nytt

Når livet skjer å du en periode virkelig kjenner på :

Hvor hører jeg egentlig til nå?

Livet har flyttet på brikkene i spillet og dermed også spillereglene..

Det være seg at,

arbeidslivet kan ta slutt eller har endre seg.Et forhold kan ta slutt.Et vennskap kan forsvinne.Vi kan flytte.Barna kan bli voksne.Helsen kan gjøre at vi ikke lenger kan leve slik vi gjorde før.

Og plutselig er ikke de gamle rammene der lenger.

Det er lett å tenke at det først og fremst er menneskene eller aktivitetene vi mister.

Men ofte mister vi også mange av rollene vi har vært i .

Vi var kollegaen.Mamma eller Pappa på en annen måte enn før.Partneren.Den som stilte opp.Den som var med på alt.Den kreative.Den sterke.Den som hadde huset fullt av mennesker.

Og når de etablerte rollen forsvinner, oppstår et tomrom.

Hvem er jeg når jeg ikke lenger er det jeg pleide å være?

Det kan være en ganske sårbar plass å være på.

For vi mennesker finner mye av vår tilhørighet gjennom andre. Vi speiler oss i miljøene våre, i menneskene vi omgås og i det vi gjør.

Derfor påvirker store endringer langt mer enn kalenderen vår.

De påvirker den vi er ,identiteten vår, hvordan vi ser på oss selv.

Det som først da kan se ut som om du har mistet deg selv å den du er ,er en ganske krevende prosess . De nye spillereglene må læres , integreres og leves.

Når mye rundt oss forandrer seg, kan det føles som om vi har mistet oss selv forandringene krever en rekalibrering av hvem vi nå er ,hvor vi nå er.

Det kan føles veldig skremmende .utfordrende og uforutsigbart, men det skjer også noe annet !

Vi får muligheten til å bli kjent med oss selv uten de gamle rammene.

Hva liker jeg egentlig?

Hva gir meg energi?

Hvilke mennesker trives jeg sammen med?

Hva har jeg ikke lyst til lenger?

Hva har jeg kanskje aldri hatt lyst til, men bare blitt med på?

Hva slags liv passer meg nå?

Det er ikke alltid behagelige spørsmål.

Men de er så være viktige å kanskje faktisk en stor Gave :)

Det sosiale livet forandrer seg gjennom livet

Vi snakker ofte om et stort sosialt nettverk som om det automatisk betyr at vi har det godt.

Men behovene våre endrer seg seg sammen med oss.

Da vi var yngre, var det for meg viktig å være med, passe inn, ha mange venner, være der ting skjedde og forsøke å finne et sted å høre til, med mer og mindre hell vil jeg si :)

Med livet endrer behovene seg ,ønskene våre å også den vi er , vi ønsker noe annet.

Kanskje færre mennesker, men nærere relasjoner.

Kanskje mer ro.

Kanskje mennesker vi slipper å forklare oss for.

Kanskje noen å le med.

Kanskje noen å sitte helt stille sammen med.

Det handler kanskje i tillegg til at livet skjer ,delvis om at vi etter hvert blir tryggere på hvem vi er.

Når vi som eks ikke lenger trenger bekreftelse utenfra, blir vi også bli friere til å velge hvem og hva vi faktisk vil bruke tiden vår på.

Vi velger andre sosiale settinger, andre fellesskap fordi vi ikke lenger trenger

andre mennesker til å fortelle oss hvem vi er.

Det er en forskjell.

Når vi begynner å leve mer vårt eget liv

Vi lever jo mye av livet våres igjennom de ulike rollene våre å hvilken forventninger det er knyttet til de

Som partneren.

Som foreldre

Som kollega på jobb

Som Venn

Gjennom det vi trodde vi burde være.

Når alle disse rollene endres fordi ..ja livet skjer , som der å da føles dramatisk kan det med litt tid utfolde seg noe fint , vi får øye på oss selv igjen.

Skummelt men utrolig befriende

Det dukker opp andre perspektiver å ta

Hva liker jeg når ingen andre skal like det?

Hva har jeg lyst til når ingen andre forventer noe av meg?

Hvem er jeg når jeg ikke trenger å prestere en bestemt rolle?

Det er kanskje her egenverdi og autentisitet møtes.

Når vi begynner å kjenne vår egen verdi mer innenfra, blir det ikke fullt så avgjørende at alle rundt oss bekrefter valgene våre.

Vi kan fortsatt lytte.

Vi kan fortsatt bry oss.

Vi kan fortsatt elske mennesker høyt.

Men vi trenger ikke lenger å passe inn sånn andre ønsker , vi kan passe for oss selv

I denne endringen blir ulikheter og forskjellene tydeligere

Når vi blir mer kjent med oss selv lever vi mer autentisk ,innenfra og ut å det vil omgivelsene våre også bære preg av :

Enkelte relasjoner ikke føles som før.

Noen samtaler ikke lenger gir oss noe.

Enkelte miljøer tapper mer enn de gir.

Aktiviteter vi tidligere elsket, ikke interesserer oss lenger.

Vi kommer nærmere våre egne verdier

Andre behov.

Andre grenser.

Det betyr ikke at andre er feil.

Det er bare ganske enkelt at vi har beveget oss.

Og det kan være sårt.

For det er mulig å være glad i mennesker og samtidig kjenne at man ikke lenger passer inn på samme måte.

Noen dører lukker seg stille.

Andre må vi kanskje selv lukke.

Og noen ganger blir vi stående lenge i døråpningen fordi vi er redde for hva som finnes på den andre siden.

Men en lukket dør betyr også at en annen åpnes

Det er så fint :)

For når en gammel plass ikke lenger er tilgjengelig, oppstår det også plass til noe annet.

Et nytt menneske.

Et nytt vennskap.

Et annet fellesskap.

En interesse du aldri hadde tid til før.

En aktivitet du ikke visste at du likte.

Et miljø hvor du passer naturlig inn.

En annen rytme.

Et annet tempo.

En annen måte å leve på.

Så en livsendring som først oppleves som en begrensning eller føles veldig vanskelig vil da vise oss andre muligheter, muligheter og sider ved oss selv vi aldri ville sett hvis livet hadde fortsatt akkurat som før.

Dette gjelder også når endringen skyldes helse.

Jeg ønsker på ingen måte å romantisere endringen det tar oss inn i ,

å måtte gi slipp på arbeid, aktiviteter eller måten man tidligere levde på kan være både sorgfullt, frustrerende og føles som en degradering av en selv som ressurs, også urettferdighet...hvorfor meg...

Det er ikke nødvendig å late som om alt skjer av en grunn.

Men selv når vi ikke har valgt endringen, kan vi etter hvert få undersøke:

Hva er mulig innenfor livet jeg faktisk har nå?

Ikke det livet jeg skulle ønske jeg hadde.

Ikke det livet jeg hadde før.

Men dette livet.

For meg landet jeg på at min oppgave ikke er å finne tilbake men å finne mening i det nye

Jeg har brukt mye energi på å prøve å få tilbake det som var.

De gamle kjente roller

Den gamle kroppen.

Den gamle arbeidskapasiteten

Den gamle energien.

Den` gamle `versjonen av meg selv.

Før jeg fikk et glimt av at livet ikke ba meg om å finne tilbake.

Men å finne ut hvordan veien kan se ut herfra.

Hvor er min plass nå?

Hvem er jeg nå?

Hva trenger jeg nå?

Hva betyr noe for meg nå?

Og hvem ønsker jeg å dele dette livet med?

Jeg blir kjent med den jeg er nå å hvordan jeg vil leve livet herfra

med den jeg nå er , mennesker, steder og fellesskap som passer akkurat denne utgaven av meg.

Kanskje det er noe av det vakreste som kan komme ut av en heller utfordrende endring jeg aldri hadde sett for meg:

At jeg ikke bare fant en ny plass i verden.

Men en plass som faktisk føles som min. 

Kan du kjenne deg igjen i noe ?

Heidi Jeanette